Uskifte og særkullsbarn volder ofte problemer. Lengstlevende ektefelle har som en hovedregel rett til å overta førstavdødes bo uskiftet. Det betyr at skiftet utsettes til lengstlevende går bort eller velger å skifte. Uskiftereglene er svært praktiske. Det er problematisk at lengstlevende må selge boligen for å få råd til å løse ut førsteavdødes særkullsbarn. Det er slik lovens hovedregel er dersom man ikke på forhånd har funnet frem til andre løsninger.
Situasjonen hvis ektefellene har felleseie
Lengstlevende ektefelle med felleseie, uten særkullsbarn, har rett til å sitte i uskiftet bo. Dette kan ikke fratas den annen, med mindre dette gjøres i testament som den annen får vite om før testatoren dør. Dersom ektefellene har særeie, så har ikke lengstlevende rett til å overta førstavdødes særeie uskiftet. Et unntak er at ektepakten selv gir uttrykk for at det skal være mulig, eller førstavdødes arvinger samtykker til det. Dersom ektefellene kun har delvis særeie, har lengstlevende rett til å overta felleseiet uskiftet, men særeiet må skiftes.
Uskifte og særkullsbarn
En klassisk problemstilling er gjenlevende ektefelles forhold til førstavdødes særkullsbarn. Etter loven har særkullsbarna krav på at arven skiftes straks. Dersom førstavdøde ikke har opprettet noe testament, har den andre ektefellen kun krav på å arve én fjerdepart. Det resterende skal førstavdødes arvinger ha. Dette innebærer ofte at felles bolig må selges for for å frigjøre midler til gjennomføringen av skiftet. Enda verre blir det hvis boligen var førstavdødes særeie. Da har lengstlevende fremdeles rett til å arve én fjerdepart, men utover dette vil det bli lite å arve.
Samtykke til uskifte
Det er mange som har opplevd at det gode forholdet de hadde til den andre ektefellens særkullsbarn forsvinner når ektefellen går bort. Eneste måten å komme ut av dette uføret på er at særkullsbarna gir samtykke til at man kan overta boet uskiftet. Med mindre man er helt overbevist om at de vil gi et slikt samtykke etter at førstavdøde er gått bort, bør ektefeller som ønsker å sikre hverandres rett til å bli boende i hjemmet etter førstavdødes bortgang, innhente særkullsbarns samtykke på forhånd.
Hvorfor vil særkullsbarna samtykke til at lengstlevende får sittet i uskiftet bo?
I utgangspunktet råder lengstlevende over uskifteboet som en eier. Særkullsbarna kan ikke forhindre at lengstlevende forbruker boets midler. Arveloven forbyr imidlertid lengstlevende å gi bort gaver som står i misforhold til uskifteboets samlede verdier.
Særkullsbarna løper i alle tilfelle en risiko. Det er ikke sikkert at det er like mye igjen til dem ved lengstlevendes bortgang som det var i boet ved førstavdødes bortgang. På bakgrunn av slike betraktninger er det flere og flere ektefeller som oppretter et testament, hvor det bestemmes at særkullsbarna, dersom de samtykker, også skal arve noe (eller alt) etter lengstlevende. Hvis den ene av ektefellene selv er barnløs, er dette ofte en praktisk og fornuftig måte å løse et problem på. Ellers kan særkullsbarna også sette betingelser for å gi slikt samtykke.
Det kan for eksempel settes som betingelse at boet skal skiftes, dersom lengstlevende inngår et nytt forhold. Testamentet på sin side kan inngås i form av en ugjenkallelig arvepakt, og sikrer således at lengstlevende ikke kan gjøre om på disposisjonen. På denne måte sikrer man alles interesser. Lengstlevende kan bli boende i huset og får beholde hytta, og når lengstlevende går bort arver særkullsbarna mer enn de i utgangspunktet ville ha gjort.
Ta gjerne kontakt om du har spørsmål om uskifte og særkullsbarn.